Før jeg reiste til Skrova første gang, en litt urven dag i november 2015, hadde jeg lest Havboka, om kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Denne dagen i november var det fire årstider på en dag, slik folk i Skrova fortalte meg at det kunne være, og sjøen ga ingen invitasjon til håkjærringfangst.  Alt jeg hadde lest i den lille, vakre boka til Morten A. Strøksnes om Skrova, syns å være sant, slik det ofte er når man leser en roman som egentlig er en sakprosabok.

Siden da har jeg lest boka på engelsk, gitt den bort til folk i Belgia, vært på teater og sett en veldig morsom musikalsk forvandling av boka levert av Hålogalandteateret og lest boka igjen nylig, for det å lese bøker på nytt er en interessant greie. Du oppdager nye fasetter.

Jeg er målløs over suksessen Morten A. Strøksnes har hatt med Havboka, rett og slett en suksess over hele verden. Det kommer nok av at boka gir oss tilgang til en historie man nesten ikke kan svelge over, eller burde svelge over – for den håkjærringa er nok ikke god. I tillegg til øya vår, Skrova, er det jo havet den handler om, ja også denne håkjærringa… I tillegg får vi den utrolig steinbeckske historien om de to karene og bestevennene, som til tider, ikke kommer helt godt ut av det med hverandre. Historiene vandrer i alle retninger, og det er selvfølgelig derfor lesere fra hele verden har en krok å henge interessen på. Havet, fisket og livet på ei øy, kommer kanskje i bakgrunnen, eller kanskje det er hele altet.

Folk fra hele verden har tatt turen til Skrova på grunn av Havbokasuksessen, og jeg tror ikke de har blitt skuffet. Aasjordbruket, der mye av historien tar til, står der som et nydelig forbilde på oppussing av gamle fiskemottak. Havet ligger der, aldri i ro, alltid på vei mot nye skjær. Sjøl er jeg livredd hav, i en båt, ikke så bra når du bor på ei øy, og det gir ingen mulighet til å fiske håkjærring. Det er helt greit. Jeg kan sitte på en benk i sola og lese Havboka igjen og igjen.

Av Liz Rekve